Veien til jobben

Ja, hvorfor slutte noe som var en såpass bra måte å dele med familien på? Tenkte derfor legge ut en bildeserie om min vei fra båten til jobben, for de av dere som ikke vet hvordan jeg bor:

Jeg kan da fort begynne med et bilde av båten under presenning:

Båten er fin under presenningen, jeg lover!

Når jeg står opp så kommer jeg ut på akterdekket og ser på dyrene og båtene som ligger imot:

Endene, svanene, lomvi og alker er kule, men gjessene er
vi ikke så glade i, siden de bæsjer på dekk og jager Masja.

Så, etter en kopp te eller kaffe og et egg, stikker jeg for å dra på jobb. Først på min brygge:

Den lille prikken på brygga er Masja.

Så over på neste brygge og over broen til fastlandet:

Anna vinker fra broen.

På broen må jeg alltid stoppe litt og se på utsikten:

Idag var det morgendis og eventyrlig

Så kommer jeg til bilen og kjører kort til jobben midt i byen. Fra bilen til kontoret stopper jeg på biermannsbrua og puster inn vinden fra mølla:

Her er det like fint året rundt.

Og så, etter en halvtimes nytelse av turen til jobben, så begynner arbeidet for alvor, og datamaskinene tar over. Men så kan jeg alltids glede meg til veien hjem!

Hong Kong!

Da er vi i gadgetmetropolen, shoppingbyen, inngangen til Kina. Det er litt for mye fokus paa shopping her fra myndighetene sin side, men bortsett fra det (og kulden) er vi straalende fornoyde. Det er litt kaldt her - 24 grader, saa paa med bukser og genser. Og solen viser seg ikke, saa det blir lite ligging paa stranda.

Akkurat naa sitter jeg paa biblioteket paa Cheung Chau der vi bor. Jeg har 5 minutter igjen av timen min, saa dette blir fort.

En liten liste over hvorfor Hong Kong er bedre enn Manila:
- Hong Kong har gratis traadloest nett i de fleste offentlige bygg og parker.
- Soeppelet brennes ikke i gatene, men blir samla inn. Det ligger ikke i gatene heller.
- De aller fleste restaurantene har god mat
- Det er ikke 35 grader
- Det er fine parker mange steder i byen
- Det er et felles pengekort for offentlig transport, og den offentlige transporten er enkel og oversiktlig.

Vi har moett filippinske hushjelper som forteller forferdelige historier. For eksempel Eva, som har jobbet som domestic helper i 17 aar. Hun er 47. I Filippinene har hun en datter paa 13 og en soenn paa 24. Hun ser de en gang hvert aar, eller annenhvert aar.

Eller en annen, som ble sagt opp fordi hun snakket med andre filippinere.

Reisen vaar har vaert og er full av kontraster, og hodet begynner aa bli fullt av inntrykk. Snart er vi hjemme, og de siste dagene med ferie nytes definitivt til fulle. 4. mai med arbeidsstart (for min del som gartner paa rikshospitalet med start 07.30) kommer susende mot oss...

Oppdateringer

Vi er nå tilbake i Manila. I morgen drar vi til Hong Kong der vi skal bruke ti dager på å møte hushjelper fra Filippinene, ligge på stranda og sørge for at brunfargen sitter før vi vender hjem, og se på stedene der Vegard vokste opp. Og Ole skal bruke alle pengene sine på diverse gadgets.

Palawan, som vi var på i 14 dager var selvfølgelig fantastisk. Vi snorkla og dykka og lå på stranda og var i en underjordisk elv og i en mangroveskog, og vi så mange fine dyr. Bare se:

En mangroveslange som ligger på en grein og sover. Giftig!

Skilpadde! Igjen!

Juletresnegler. De juletrærne som du ser er gjellene til sneglen, som den har ut fra skallet (som er gravd ned i korallen). Mange fine farger, veldig veldig pene!

En veldig rød men ikke giftig manet. Det var tusener av de overalt, og til tider var de litt påtrengende.

I tillegg til å være strandløver og vannhunder tok vi båt opp langs kysten, Ole fridde til en dansk prinsesse med dreads, jeg vant over alle i RISK (bare se på bildet), vi gikk på fylla og fikk nye venner, og vi hadde det generelt veldig veldig fint.

Hurra! Kommunistene tok over verden! Ole ble litt sint.

Her var det et bilde av ole, men han ble sint, så da ble det ikke noe bilde på dere gitt.

Nå er vi som sagt i Manila. Her er det 35 grader i skyggen, og det er litt for varmt. Så vi gjør som filippinerne, og henger på kjøpesenteret. Og så har vi vært på den nye attraksjonen her, et akvarium. Der hadde de blant annet et fiskespa, som bestod av pussefisk som spiste død hud fra føttene dine når du stakk de ned i vannet. Det kilte noe helt forferdelig, men var veldig gøy.

Puss puss, så får du en suss!

Alt i alt så storkoser vi oss de siste dagene av ferien vår. Ole virker som han syns det er helt greit å være arbeidsledig, og vi to andre tenker med gru på at det bare er 14 dager til vi har et vanlig liv igjen. Men vi er enige om at 4 måneder er nok, og at det skal bli deilig å ha sitt eget hjem igjen. Men de siste dagene i Hong Kong skal absolutt nytes til fulle! Værmeldinga sier sol og 27 grader, og det kan vi absolutt leve med.

God paaske!

Mens de fleste av dere som leser denne bloggen er paa fjellet, i sommerhus i Danmark eller lignende kalde steder, kan jeg fortelle dere at vi har det varmt. Minst 35 grader! Men det er greit. Avkjoelingsmetodene bestaar av store mengder mango-shake og mye snorkling og bading. Ole har kommet godt fram og det virker som om han har det bra. Dessuten hadde han med marsipan til meg, saa da blir det paaske her ogsaa. Desverre har laptopen ikke lyst til aa leke med oss lengre, saa det blir daarlig med bilder. Men vi er alle glade og brune. Eller, Ole er kanskje litt mer roed enn brun. Men glade er vi.

Blubb blubb

Litt bilder skal dere, trofaste lesere, få. Vi har vært på stranden siden sist, og dykka på Apo Island. Der så vi en million fisk, en kjempelang sjøslange og en STOR skilpadde. Vegard så en hai. Den så heldigvis ikke jeg, da hadde jeg nok ikke blitt i vannet så lenge...

Alle fiskene

Klovnefisk som gjemmer seg i anemoner

Koraller

I Dumaguete, Negros fant vi verdens fineste tagging på en vegg:


Et av stedene vi bodde på underveis var det et par rotter som så gjerne ville spise fuktighetskremen og solkremen vår, så vi måtte skaffe nytt. Vi fant et litt spesielt apotek med slagordet "Jesus heals", men de hadde det vi trengte.

Halleluja!

Nå er vi i Puerto Princesa på Palawan. Vi fløy hit fra Cebu, altså den blå streken på dette fine kartet. Ole fra Oslo kommer via Manila om 3 timer, altså den lilla streken. Her på Palawan skal vi først til Sabang og dra med båt inn i en av verdens lengste navigerbare undervannselver (tror det med navigerbare er for at de skal kunne kalle de verdens lengste et-eller-annet). Etter Sabang drar vi til El Nido for å snorkle, kanskje dykke og bli solbrente. El Nido er på toppen av den røde streken. 15. august drar vi tilbake til Manila.


View Larger Map

20. april drar vi til Hong Kong, og da er det bare ti dager til vi skal hjem! Det gleder jeg meg til, særlig til å møte Masja på Gardermoen! Mamma kommer nemlig dit med henne en time etter vi lander der. Da blir det hundetiss på gulvet og gledeshvin fra både hund og menneske.

Strandlivets gleder

En ukes tid på dedikerte "beach resorter" med større vegetarisk meny enn bare chop suey har gjort underverker for kropp og sjel. Vi har blitt skikkelige strandbomser, og hopper fra strand til strand. Det er ikke det verste livet man kan ha, vil jeg si.

Fra Ilo-Ilo dro vi til naboøya Negros, og til en øde strand som kalles Sugar Beach. Etter et par dager med bading, snorkling og kajakpadling (og ikke minst jeg som vinner i kortspillet 500 hver kveld) dro vi videre til Zamboangita, som ligger helt nede på sørspissen av Negros, rett i nærheten av verdenskjente Apo Island. Apo er kjent for nydelige koraller og massevis av fisk. Stedet vi bodde på hadde en egen vegetarmeny(!) og rimelig dykking. Vegard lurte meg ut i vannet for første gang etter dykkekurset jeg tok for 3 år siden, og det var helt fantastisk. På husrevet, som lå i "bakhagen" til resorten så vi klovnefisker i anemoner, en sjøslange, lilla og oransje polypper, krepsdyr og selvfølgelig ca en million forskjellige fisk, i tillegg til koraller i alle tenkelige fasonger og farger. Så vi avtalte å komme tilbake etter et par dager på Siquijor for å dykke på selveste Apo Island.

En veldig glad dykker etter første dykk!

Akkurat nå er vi på Siquijor, en liten øy mellom Negros og Cebu. Øya har 65000 innbyggere, men er så liten at ringveien rundt kysten bare er 72 km. Perfekt for å suse rundt på moped i løpet av en dag. Vi har sett nydelige sommerfugler i en sommerfugloppdrettstasjon (som tar vare på de lokale artene, får de til å formere seg og slipper de ut i naturen igjen), og ikke minst bor vi på rom med verdens største edderkopp (seriøst verdens største, den måler 15 cm fra ende til annen) og en sint liten skorpionlignende sak. Det kan selvfølgelig være et slags klypedyr, men da vegard prøvde å skremme det litt for at det skulle fjerne seg fra doen gikk den til angrep med hale og klør. Den er nå i trygg forvaring under en kopp, og der har den bare å bli til vi drar herfra i morgen.

Sommerfugler

Mopedtur. Jeg tok meg av kjøringa, Vegard fikk lov til å ta bilder. Og ja - vi ble solbrente!

Jungellivets gleder.

Turen nordover fikk en brå stopp etter bare en dag i naturen. Vi besøkte en 'eco-turist' park med kultiverte mangrove trær, og vips så ble Anna syk. Parken var infisert med en parasitt, så jeg spekulerte i at Anna egentlig var et mangrove-tre (mini-Ent) som ikke kunne forsvare seg mot denne nye parasitten. Sykdommen utartet seg etterhvert som en morgensyke....

Oh-oh.

Vi dro så tilbake til IloIlo etter fire dager med spying og kvalme, og tanker svevde av en eller annen grunn rundt dokumentarene vi har sett om gata-abort i dette abort-fientlige landet.

I Iloilo dro vi på sykehus etter nok et par dager med kvalme. Her møtte vi heldigvis Dr. Superficial, D. som kunne fortelle oss at "skadene" fra sykdommen nok bare var overfladiske... Ahem.

Etter mye diskusjon og mange tester viste det seg nemlig å være resultatet av en urinveisinfeksjon som Anna hadde startet egenmedisinering for før vi dro fra Iloilo, og kvalmen var derfor heldivis ikke et resultate av amøber eller andre blindpassasjerer. Anna har nå kommet seg på bena etter medisinering hun ikke blir kvalmen av samt, hvis jeg må si det selv, service av fem-stjernes klasse fra en flink kjærest...

Så nå har vi bestemt oss for å droppe nasjonalparkene i nord og stikke sørover mot andre nasjonalparker.

Men selv om vår ene halvdel overlevde en nær-døden episode av jeg-orker-ikke-spise-noe-som-helst-hvis-ikke-du-gjør-alt-du-kan-for-å-friste-appetitten-min, så er vi ikke 100% glade over at vi skal reise til Negros Occidental.

Hvorfor? Jo, når vi dro nordover leste jeg nemlig i avisen at myndighetene sendte 500 nye soldater som forsterkninger til La Carlota City. Det er en by på vår planlagte reiserute. Myndigheten føler altså at de har en økende plage i området nord for hvor vi skal. Grunnen er en økningen i en såkalt "insurgency", som jo selvsagt er ingenting annet enn den folkelige motstanden rundt sukkerplantasjene...

Man blir derfor igjen gjort oppmerksom på problemene i dette landet, og betenksom på sin egen plass i det hele. Mens vi popper videre sørover mot dykkeparadis og unike naturopplevelser, så sloss folket i nord, bare noen hundre kilometer fra oss, for basale rettigheter, som å eie jorden de arbeider på. Sukkerindustrien er enkel, men stor i Filippinene, og eies for det meste av et fåtalls rike familier, eller utenlandske selskaper. Disse plantasjene tar opp enorme jordarealer, og hudrevis av Filippinere sloss i retten (som er gjennomsyret korrupt) for å få tilbake retten til sitt eget land.

Men nok om det. Nå drar vi for å se mer på den fantastiske naturen her, mens vi unngår de lokales problemer så mye vi klarer.

Les ellers mer om korrupsjonen i reiebrevet vårt fra 8. mars på frontlinjer.no.