En vulkan i en sjø i en vulkan i en sjø

Mandag dro vi på ekspedisjon ut av Manila. Målet var en vulkan som ligger i en sjø, som ligger i en vulkan, som ligger i en sjø. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Den største sjøen heter Lake Taal, og ved siden av denne sjøen ligger byen Tagatay.

For å komme til Tagatay tok vi buss fra Manila i to timer. Fra Tagatay og ned til sjøen skulle vi ta jeepney, som er en slags lokal mini-buss, som går faste ruter. Men ingen ville fortelle oss hvor jeepneyen gikk fra, siden de ville at vi skulle ta tricyckle, sånn at de kunne tjene penger på oss. Derfor gikk vi tre kilometer til vi fant en jeepney, og filippinerne syns nok vi var ganske dumme som orket å gå i varmen. Men det var deilig å komme ut av eksoshullet, kjenne vind og se marker.

Dette er altså en ananas-mark, med bondens hus i enden. Ananas heter Pinay på tagalog (filipinsk), lærte vi på denne turen. Vi møtte nemlig en smilende ananasbonde på toppen av en lastebil full av nyhøsta ananaser.

For å komme over til vulkanen måtte vi ta båt. Da vi kom ut til vulkanøya måtte vi betale turistavgift til myndighetene, og det syns vi var bra. De ville også gjerne selge oss en ridetur til toppen, men det var ikke særlig langt, så som gode nordmenn gikk vi opp. Det gjorde ikke de tjukke amerikanerne og japanerne.

Så gikk vi opp en støvete sti full av ponni-bæsj. Vi ble hele tiden overhalt (forbikjørt, overhalt er et herlig fornorsket dansk ord som vi bruker i min familie. Samme med karklut) av andre turister på ponnier, som virvlet opp masse støv og bæsj.

På toppen kunne vi se ned i krateret, som var fullt av vann og en ganske så aktiv vulkan.

Det luktet svovel.

Skitne bein og vulkan.

Sjøen i sjøen


Vegard på toppen av vulkanen


En ponni.

Vi glemte selvfølgelig å smøre oss ordentlig med solkrem, og jeg har nå en ganske solbrent rygg. Men det er tross alt bedre enn snestorm :)

...

Kwek kwek

Ok da, jeg var kanskje noe irritert på Manila da jeg skrev forrige innlegg. Filippinere generelt er veldig hyggelige mennesker. Som oftest smiler de. I dag har vi vært på et møte der USA, Japan og EU ble kalt for imperialister og kapitalister, og da blir man jo alltid litt gladere.

Kwek kwek er en spesialitet her. Det er en matrett. Klarer du å gjette hva det er? Det er and ja, kvakk kvakk som de sier. Men det er ikke hvilken som helst and. Det er daggamle andunger som er fritert hele, og så spiser du hele skrotten med hud og hår og nebb. Mmmm

Eller er vegetarisk mat omtrent ikke tilstedeværende i dette landet. Hvis jeg spør om det er kjøtt i noe, så sier de begeistret at ja, det er det! Å ikke spise kjøtt er helt ulogisk. Og med melk er de enda verre. I butikkene har de egne vegger med melkepulver og melk på flaske, boks og kartong. Folk tror (reklamen sier) at melk er sunt. Veldig få ammer. Ungene får pree-school milk istedet. De voksne drikker adult-milk. Det finnes til og med melk som du visst nok skal bli tynnere av. At jeg ikke tåler melk tror de ikke helt på.

Manila er et hull fullt av eksos

Etter fem dager i sentrum av Manila føler jeg definitivt at jeg kan si noe om denne byen. Førsteinntrykket er kanskje greit, utsikten fra takterassen på guesthouset der vi bor er fin, og vi sitter her og drikker morgenkaffe hver dag. Vi har et knøttlite rom som vi skal bo på i fire uker, men det er felles kjøkken her og de som eier stedet er greie.


Vi har vært litt rundt og sett, her er fra gamlebyen Intramuros der vi møtte verdens tøffeste gutter som insisterte på å bli tatt bilde av. Jeg var litt redd for at de ellers ville knuse kameraet mitt eller stjele pengene mine, men de ville bare late som de var gangstere fra en musikkvideo på MTV.


Vel. Det er noen fine grønne områder i Manila, men det aller meste av byen er enten slum eller skyskrapere. Og søpla flyter over alt. Ordet skyskraper får en helt ny mening i denne byen...


Og bortsett fra skyskrapere, så har de biler og store veier. Dette er en 8-felts rundkjøring som går rundt en stor park i Quezon City, som ligger rett ved siden av Manila (og er en slags forstad til selve hovedstaden). For å komme inn i den relativt fine parken i midten kan man enten gå over en gangbru, eller en undergang i andre enden av parken. Det er selvfølgelig også fotgjengerfelt over alle de 8 feltene i rundkjøringa, men siden ingen har respekt for fotgjengere er det ingen som går over de.


Det virker som om politikerne i dette landet ikke evner å gjøre noe annet enn å henge opp plakater med seg selv. På disse plakatene forteller de om alle de gode tingene de har gjort (liksom), og på den måten sørger de for å bli valgt igjen og igjen. Det er jo en ting. En annen ting i dette landet er navnene folk har. Jeg har møtt Baby, Ever og Noi-Noi. Det er for så vidt greie navn, men hva som får en politiker til å holde på navnet "Peevee" eller "Bingbong" (som på bildet her), det forstår jeg ikke.


Dessuten er de sykt kjøpesenterfokusert. Det er et kjempestort kjøpesenter på hvert hjørne, og de lokale butikkene (der du kan få andre ting enn sukkertøy) er vanskelige å oppdrive. Men det er kanskje fordi vi bor i backpackerbydelen. Likevel skal det nevnes at det på hver metrostasjon fortelles hvilke kjøpesenter man kommer til hvis mang går av der.


Enda mer biler og hus. I dag gikk vi i en time langs en 6-felts vei, og det føles som om jeg har halve byens eksos i lungene.


Men det er selvfølgelig også fine ting i denne byen. Alle politistasjonene foreksempel. Det heter Pulis. Hi hi.

KOKOSNØTTER


Kokosnøtter er viktige for Filippinene, og de har en egen kokosnøttautoritet.

Den forrige presidenten bygde også et eget kokosnøttpalass på 70 dager. Det var i anledning Pavens besøk i landet. Men da paven hørte om kokosnøttpalasset sa han at han syntes pengene skulle vært brukt på noe annet, og kom ikke likevel. Presidenten satt med skjegget i postkassa, og nå er palasset åpent for turister. Vi var der. Det kosta 15 kr per person, og det var ikke så veldig imponerende. Manila er ikke så imponerende. Det er tydelig at Lonely Planet-forfatterne virkelig har strevd med å skrive ti sider om Manila.


En annen attraksjon er CCP (som ikke må forveksles med CPP, Communist Party of the Philippines). CCP står for Cultural Center of the Philippines. Om kvelden tennes stjernene på bygget med blått lys. Det er ganske pent.

BOKBUTIKKEN TIL IBON


IBON Databank er de som hjelper oss med å finne fram til organisasjoner å prate med her i Manila. De har en fantastisk bokbutikk, der vi har gått bananas og brukt halve reisebudsjettet. I tillegg til en hel del bøker om filippinsk kultur og politikk, hadde de også Hans Husum, Mads Gilbert, Erik Fosse og min pappa Torben Wisborg sine håndbøker for barfotsleger.


Og - de hadde en versjon av Berit Ås sine hersketeknikker! Gitt ut av en filippinsk kvinneorganisasjon. Verden er ganske liten.

FOR IKKE Å GLEMME BIOLOGIEN


Jeg fant en larve i auberginen. Jeg spiste den ikke (larven altså). Yummy!

Late dager i Manila

Vi har nå kommet til Metro Manila, og funnet et rimelig guesthouse i backpacker-bydelen Malate. Der er det kjøkken og delte bad, og vi betaler tilsammen 80 kr natta for et dobbeltrom. Vi skal være der i en måned. Om en uke begynner vi intervjuene til radioserien om migrasjon fra Filippinene til Norge. Å jobbe i utlandet er så vanlig i Filippinene at de som gjør det har en egen forkortelse, OFW. Det står for Overseas Filipino Worker. De vanligste landene å dra til som OFW er Hong Kong, Saudi-Arabia og USA. Norge, som kommer langt ned på listen over land OFWere drar til, har nesten 10.000 førstegenerasjons filippinere.

Det er vanlig å dele OFWere i enten de som har dratt for godt, og blitt innbyggere i det nye landet, eller de som bare jobber ute noen år. Den filippinske økonomien er avhengig av pengene som OFWere sender hjem hver måned. Det er skatt på penger som filippinere mottar fra utlandet. Kritikere av den nåværende presidenten sier at regjeringen ikke gjør nok for å skape en god filippinsk økonomi, som gjør at det er nok jobber her istedenfor at folk må dra til utlandet for å jobbe. I perioden 2001-2007 var den gjennomsnittlige arbeidsledigheten i Filippinene på 11,3%. Det blir interessant å finne ut hva den er nå, etter den verdensomspennende økonomiske krisen har satt inn for fullt.

Når så mange filippinere er avhengig av jobber og penger fra utlandet, er det de det først går ut over når arbeidsledigheten stiger. Dette finner vi mer ut av i neste uke, når vi begynner å snakke med organisasjoner. De har også en arbeider-radio her som vi prøver å få kontakt med. Litt erfaringsutveksling radiojournalister imellom er ikke å forakte. Fram til jobbinga begynner må Vegard programmere, og vi har funnet en hyggelig kafé med trådløst nett, kaffemaskin og soyamelk. Her er det fint å sitte og lese. Dessuten regner det, så da er det like greit å søke ly inne.

Mer fra Mindoro

Vi har ikke vært så flinke til å ta bilder her i Manila, så her kommer litt flere fra Mindoro. Jeg tester undervannskameraet, men det er forferdelig dårlig sikt.


Dette er en tricyckle, som er et vanlig fremkomstmiddel på Filippinene.


Min pene kjæreste!

Hvis du trodde vi bare har fri...

Dagen min i dag:

05.30: stå opp
06.15: gå hjemmefra sammen med Vegards mamma sin kollega Sue (som er amerikansk men grei likevel)
06.20: tricyckle, jeepney, air-con buss og metro til Quezon City, som er en bydel i Manila
09.30: framme på greenpeace sitt kontor, henger ut, gjør intervju, snakker med de.
11.30: lunsj på en veldig god vegetarisk restaurant rett ved greenpeace. Mmmm
12.30: Går for å møte min venn Macel som er filippiner som bor i Norge. Har feil adresse og trasker rundt i to timer.
14.30: drar med Macel til Ibon, et researchsenter som kan hjelpe oss med radioserien vår. Macel har med sin norske mann og deres 8 mnd gamle sønn. Filippinerne er veldig glade i barn, så ungen går fra person til person på kontoret. Vår kontaktperson hos Ibon er veldig hjelpsom, særlig når Macel godkjenner oss som gode kommunister fra Norge.
17:00 mat, mmm.
18:00 metroen tilbake til Manila sentrum
18.30: tar en taxi som prøver å lure meg ved å kjøre feil OG ta ekstra penger. Jeg viser han hvordan nordnorsk sinne fortoner seg
19.10: møter Vegard sin mamma sin kollega Sue på Pension Natividad. Deretter jeepney, air-con buss, jeepney og tricyckle tilbake til der vi bor.
20.40: ankomst. Dagen er over.

Hva Vegard har gjort? Forhåpentligvis jobbet :)

Dyre- og planteliv

Her i Filippinene har vi funnet en plante som vi har lært om i biologien, nemlig Mimosa pudica. Det som er spesielt med denne planten er at den lukker bladene hvis den blir stimulert, f.eks ved berøring. Den har en liten motor i hvert bladfeste som sørger for det. Her er den åpen:

Og her har jeg tatt på den så den har lukket seg. Dette er sannsynligvis en adapsjon for ikke å bli spist, men det er vi ikke sikre på. Veldig morsomt å ta på!


Vi har også hatt besøk av diverse innsekter. På Mindoro traff vi på denne neshornbillen, som var ca 5 cm lang. Den okkuperte flippfloppen min en times tid, men tok seg også tid til en liten fotosesjon før den fløy sin vei. Lurer du på hvorfor det heter neshornbille? Den er pansret bedre enn en tanks, og har horn på nesen!


Til Vegards store skrekk fant vi også en stor edderkopp på Mindoro. Den har et beinspenn på 10 cm, og var klar til angrep når som helst. Det var så vidt vi fikk ta bilde av den...


Sist men ikke minst traff vi på en mengde hunder, de aller fleste veldig skabbete. Disse to valpene hang ut blandt fiskebåtene på stranda.


Vel vel, de late dagene med badeferie er over. I morgen skal jeg til Manila og begynne researchen for radioserien vi skal lage mens vi er her.

Masja.

Godt nytt år alle sammen!

Vel tilbake i vår "Imperial Suite" for de siste dagene utenfor Manila-sentrum før vi flytter til noe mindre flashy og mer urbant, har vårt savn etter Annas firbente pod blitt møtt med Masja's egen blogg!

På vår hyggelige tur til nabo-øya Mindoro, har kommentarene og historiene om Masja økt i takt med besøkene fra de mange skabbete løshundene, og mindre skabbete (og voldsomt søte) valpene. Ingenting kunne vært bedre enn at Masja (antagelig inspirert av en fremsynt Sigurd?) valgte å brette ut sitt liv i Nord i bloggformat!

Takk Masja, og fortsett med bloggingen!