Veien til jobben

Ja, hvorfor slutte noe som var en såpass bra måte å dele med familien på? Tenkte derfor legge ut en bildeserie om min vei fra båten til jobben, for de av dere som ikke vet hvordan jeg bor:

Jeg kan da fort begynne med et bilde av båten under presenning:

Båten er fin under presenningen, jeg lover!

Når jeg står opp så kommer jeg ut på akterdekket og ser på dyrene og båtene som ligger imot:

Endene, svanene, lomvi og alker er kule, men gjessene er
vi ikke så glade i, siden de bæsjer på dekk og jager Masja.

Så, etter en kopp te eller kaffe og et egg, stikker jeg for å dra på jobb. Først på min brygge:

Den lille prikken på brygga er Masja.

Så over på neste brygge og over broen til fastlandet:

Anna vinker fra broen.

På broen må jeg alltid stoppe litt og se på utsikten:

Idag var det morgendis og eventyrlig

Så kommer jeg til bilen og kjører kort til jobben midt i byen. Fra bilen til kontoret stopper jeg på biermannsbrua og puster inn vinden fra mølla:

Her er det like fint året rundt.

Og så, etter en halvtimes nytelse av turen til jobben, så begynner arbeidet for alvor, og datamaskinene tar over. Men så kan jeg alltids glede meg til veien hjem!

Hong Kong!

Da er vi i gadgetmetropolen, shoppingbyen, inngangen til Kina. Det er litt for mye fokus paa shopping her fra myndighetene sin side, men bortsett fra det (og kulden) er vi straalende fornoyde. Det er litt kaldt her - 24 grader, saa paa med bukser og genser. Og solen viser seg ikke, saa det blir lite ligging paa stranda.

Akkurat naa sitter jeg paa biblioteket paa Cheung Chau der vi bor. Jeg har 5 minutter igjen av timen min, saa dette blir fort.

En liten liste over hvorfor Hong Kong er bedre enn Manila:
- Hong Kong har gratis traadloest nett i de fleste offentlige bygg og parker.
- Soeppelet brennes ikke i gatene, men blir samla inn. Det ligger ikke i gatene heller.
- De aller fleste restaurantene har god mat
- Det er ikke 35 grader
- Det er fine parker mange steder i byen
- Det er et felles pengekort for offentlig transport, og den offentlige transporten er enkel og oversiktlig.

Vi har moett filippinske hushjelper som forteller forferdelige historier. For eksempel Eva, som har jobbet som domestic helper i 17 aar. Hun er 47. I Filippinene har hun en datter paa 13 og en soenn paa 24. Hun ser de en gang hvert aar, eller annenhvert aar.

Eller en annen, som ble sagt opp fordi hun snakket med andre filippinere.

Reisen vaar har vaert og er full av kontraster, og hodet begynner aa bli fullt av inntrykk. Snart er vi hjemme, og de siste dagene med ferie nytes definitivt til fulle. 4. mai med arbeidsstart (for min del som gartner paa rikshospitalet med start 07.30) kommer susende mot oss...

Oppdateringer

Vi er nå tilbake i Manila. I morgen drar vi til Hong Kong der vi skal bruke ti dager på å møte hushjelper fra Filippinene, ligge på stranda og sørge for at brunfargen sitter før vi vender hjem, og se på stedene der Vegard vokste opp. Og Ole skal bruke alle pengene sine på diverse gadgets.

Palawan, som vi var på i 14 dager var selvfølgelig fantastisk. Vi snorkla og dykka og lå på stranda og var i en underjordisk elv og i en mangroveskog, og vi så mange fine dyr. Bare se:

En mangroveslange som ligger på en grein og sover. Giftig!

Skilpadde! Igjen!

Juletresnegler. De juletrærne som du ser er gjellene til sneglen, som den har ut fra skallet (som er gravd ned i korallen). Mange fine farger, veldig veldig pene!

En veldig rød men ikke giftig manet. Det var tusener av de overalt, og til tider var de litt påtrengende.

I tillegg til å være strandløver og vannhunder tok vi båt opp langs kysten, Ole fridde til en dansk prinsesse med dreads, jeg vant over alle i RISK (bare se på bildet), vi gikk på fylla og fikk nye venner, og vi hadde det generelt veldig veldig fint.

Hurra! Kommunistene tok over verden! Ole ble litt sint.

Her var det et bilde av ole, men han ble sint, så da ble det ikke noe bilde på dere gitt.

Nå er vi som sagt i Manila. Her er det 35 grader i skyggen, og det er litt for varmt. Så vi gjør som filippinerne, og henger på kjøpesenteret. Og så har vi vært på den nye attraksjonen her, et akvarium. Der hadde de blant annet et fiskespa, som bestod av pussefisk som spiste død hud fra føttene dine når du stakk de ned i vannet. Det kilte noe helt forferdelig, men var veldig gøy.

Puss puss, så får du en suss!

Alt i alt så storkoser vi oss de siste dagene av ferien vår. Ole virker som han syns det er helt greit å være arbeidsledig, og vi to andre tenker med gru på at det bare er 14 dager til vi har et vanlig liv igjen. Men vi er enige om at 4 måneder er nok, og at det skal bli deilig å ha sitt eget hjem igjen. Men de siste dagene i Hong Kong skal absolutt nytes til fulle! Værmeldinga sier sol og 27 grader, og det kan vi absolutt leve med.

God paaske!

Mens de fleste av dere som leser denne bloggen er paa fjellet, i sommerhus i Danmark eller lignende kalde steder, kan jeg fortelle dere at vi har det varmt. Minst 35 grader! Men det er greit. Avkjoelingsmetodene bestaar av store mengder mango-shake og mye snorkling og bading. Ole har kommet godt fram og det virker som om han har det bra. Dessuten hadde han med marsipan til meg, saa da blir det paaske her ogsaa. Desverre har laptopen ikke lyst til aa leke med oss lengre, saa det blir daarlig med bilder. Men vi er alle glade og brune. Eller, Ole er kanskje litt mer roed enn brun. Men glade er vi.

Blubb blubb

Litt bilder skal dere, trofaste lesere, få. Vi har vært på stranden siden sist, og dykka på Apo Island. Der så vi en million fisk, en kjempelang sjøslange og en STOR skilpadde. Vegard så en hai. Den så heldigvis ikke jeg, da hadde jeg nok ikke blitt i vannet så lenge...

Alle fiskene

Klovnefisk som gjemmer seg i anemoner

Koraller

I Dumaguete, Negros fant vi verdens fineste tagging på en vegg:


Et av stedene vi bodde på underveis var det et par rotter som så gjerne ville spise fuktighetskremen og solkremen vår, så vi måtte skaffe nytt. Vi fant et litt spesielt apotek med slagordet "Jesus heals", men de hadde det vi trengte.

Halleluja!

Nå er vi i Puerto Princesa på Palawan. Vi fløy hit fra Cebu, altså den blå streken på dette fine kartet. Ole fra Oslo kommer via Manila om 3 timer, altså den lilla streken. Her på Palawan skal vi først til Sabang og dra med båt inn i en av verdens lengste navigerbare undervannselver (tror det med navigerbare er for at de skal kunne kalle de verdens lengste et-eller-annet). Etter Sabang drar vi til El Nido for å snorkle, kanskje dykke og bli solbrente. El Nido er på toppen av den røde streken. 15. august drar vi tilbake til Manila.


View Larger Map

20. april drar vi til Hong Kong, og da er det bare ti dager til vi skal hjem! Det gleder jeg meg til, særlig til å møte Masja på Gardermoen! Mamma kommer nemlig dit med henne en time etter vi lander der. Da blir det hundetiss på gulvet og gledeshvin fra både hund og menneske.

Strandlivets gleder

En ukes tid på dedikerte "beach resorter" med større vegetarisk meny enn bare chop suey har gjort underverker for kropp og sjel. Vi har blitt skikkelige strandbomser, og hopper fra strand til strand. Det er ikke det verste livet man kan ha, vil jeg si.

Fra Ilo-Ilo dro vi til naboøya Negros, og til en øde strand som kalles Sugar Beach. Etter et par dager med bading, snorkling og kajakpadling (og ikke minst jeg som vinner i kortspillet 500 hver kveld) dro vi videre til Zamboangita, som ligger helt nede på sørspissen av Negros, rett i nærheten av verdenskjente Apo Island. Apo er kjent for nydelige koraller og massevis av fisk. Stedet vi bodde på hadde en egen vegetarmeny(!) og rimelig dykking. Vegard lurte meg ut i vannet for første gang etter dykkekurset jeg tok for 3 år siden, og det var helt fantastisk. På husrevet, som lå i "bakhagen" til resorten så vi klovnefisker i anemoner, en sjøslange, lilla og oransje polypper, krepsdyr og selvfølgelig ca en million forskjellige fisk, i tillegg til koraller i alle tenkelige fasonger og farger. Så vi avtalte å komme tilbake etter et par dager på Siquijor for å dykke på selveste Apo Island.

En veldig glad dykker etter første dykk!

Akkurat nå er vi på Siquijor, en liten øy mellom Negros og Cebu. Øya har 65000 innbyggere, men er så liten at ringveien rundt kysten bare er 72 km. Perfekt for å suse rundt på moped i løpet av en dag. Vi har sett nydelige sommerfugler i en sommerfugloppdrettstasjon (som tar vare på de lokale artene, får de til å formere seg og slipper de ut i naturen igjen), og ikke minst bor vi på rom med verdens største edderkopp (seriøst verdens største, den måler 15 cm fra ende til annen) og en sint liten skorpionlignende sak. Det kan selvfølgelig være et slags klypedyr, men da vegard prøvde å skremme det litt for at det skulle fjerne seg fra doen gikk den til angrep med hale og klør. Den er nå i trygg forvaring under en kopp, og der har den bare å bli til vi drar herfra i morgen.

Sommerfugler

Mopedtur. Jeg tok meg av kjøringa, Vegard fikk lov til å ta bilder. Og ja - vi ble solbrente!

Jungellivets gleder.

Turen nordover fikk en brå stopp etter bare en dag i naturen. Vi besøkte en 'eco-turist' park med kultiverte mangrove trær, og vips så ble Anna syk. Parken var infisert med en parasitt, så jeg spekulerte i at Anna egentlig var et mangrove-tre (mini-Ent) som ikke kunne forsvare seg mot denne nye parasitten. Sykdommen utartet seg etterhvert som en morgensyke....

Oh-oh.

Vi dro så tilbake til IloIlo etter fire dager med spying og kvalme, og tanker svevde av en eller annen grunn rundt dokumentarene vi har sett om gata-abort i dette abort-fientlige landet.

I Iloilo dro vi på sykehus etter nok et par dager med kvalme. Her møtte vi heldigvis Dr. Superficial, D. som kunne fortelle oss at "skadene" fra sykdommen nok bare var overfladiske... Ahem.

Etter mye diskusjon og mange tester viste det seg nemlig å være resultatet av en urinveisinfeksjon som Anna hadde startet egenmedisinering for før vi dro fra Iloilo, og kvalmen var derfor heldivis ikke et resultate av amøber eller andre blindpassasjerer. Anna har nå kommet seg på bena etter medisinering hun ikke blir kvalmen av samt, hvis jeg må si det selv, service av fem-stjernes klasse fra en flink kjærest...

Så nå har vi bestemt oss for å droppe nasjonalparkene i nord og stikke sørover mot andre nasjonalparker.

Men selv om vår ene halvdel overlevde en nær-døden episode av jeg-orker-ikke-spise-noe-som-helst-hvis-ikke-du-gjør-alt-du-kan-for-å-friste-appetitten-min, så er vi ikke 100% glade over at vi skal reise til Negros Occidental.

Hvorfor? Jo, når vi dro nordover leste jeg nemlig i avisen at myndighetene sendte 500 nye soldater som forsterkninger til La Carlota City. Det er en by på vår planlagte reiserute. Myndigheten føler altså at de har en økende plage i området nord for hvor vi skal. Grunnen er en økningen i en såkalt "insurgency", som jo selvsagt er ingenting annet enn den folkelige motstanden rundt sukkerplantasjene...

Man blir derfor igjen gjort oppmerksom på problemene i dette landet, og betenksom på sin egen plass i det hele. Mens vi popper videre sørover mot dykkeparadis og unike naturopplevelser, så sloss folket i nord, bare noen hundre kilometer fra oss, for basale rettigheter, som å eie jorden de arbeider på. Sukkerindustrien er enkel, men stor i Filippinene, og eies for det meste av et fåtalls rike familier, eller utenlandske selskaper. Disse plantasjene tar opp enorme jordarealer, og hudrevis av Filippinere sloss i retten (som er gjennomsyret korrupt) for å få tilbake retten til sitt eget land.

Men nok om det. Nå drar vi for å se mer på den fantastiske naturen her, mens vi unngår de lokales problemer så mye vi klarer.

Les ellers mer om korrupsjonen i reiebrevet vårt fra 8. mars på frontlinjer.no.

Reiserute i Visayas

Disse strekene er altså ca den reiseruten vi har lagt opp til.Først følger vi den lilla streken opp til Mt. Guiting-Guiting, en nasjonalpark på en øy som er Filippinenes svar på Galapagos. Her er det mange endemiske arter, og fin natur. Deretter følger vi den blå streken tilbake til Ilo-Ilo, og ser på den fine naturen fra bussvinduet. I Ilo-Ilo skal vi se på et tang-og-tare researchsenter, drevet av University of the Philippines. De kultiverer tang for salg. Nam nam.

Deretter den røde streken fra Ilo-Ilo og langs kysten på øya Negros, her blir det strandløveliv. Litt nord for Dumaguete skal vi se om vi ser delfiner, hvaler og spekkhoggere i stredet mellom Negros og Cebu. Litt sør for Dumaguete er noen av Filippinenes fineste korallrev å snorkle på.

Fra Negros tar vi den grønne reiseruten til Bohol, der vi titter på en liten primat (ape) som kalles for en tarsier. Den ligner på våre forfedre for mange millioner år siden. Endestoppet for denne runden er Cebu, derfra skal vi fly til Palawan. På Palawan, som er en lang øy med masse fine strender og dykkesteder skal vi møte Ole fra Oslo. Han henger seg med oss den siste måneden av ferien vår, og det gleder vi oss veldig til. Vi får se om Ole overlever trepersonsrom med oss i 30 dager... :)

(På vei til Mt. Guiting-Guiting er planen å stoppe i en nasjonalpark som visst nok skal ha mange huler og mange sjeldne fugler, og å stoppe på et mangrove-researchsenter. Disse tre-fire ukene blir liksom biologi-nerdinga, så slipper Ole unna det når vi møter han på Palawan)


View Larger Map

Guimaras, paradis

Å være på Filippinene er, etter vi kom oss ut av Manila, å finne paradis-plasser igjen og igjen. Jeg elsket risterassene i fjellene og å gå tur i nåletre+ bananpalmeskog. Nå har vi kommet oss til stranda, og det er helt fantastisk - igjen.

Med familien Blix/Wisborg og innslag av familien Jacobsen/Munthe har vi vært 10 dager på øyene Panay og Guimaras.


På vei fra den ene øya til den andre med båt. Den første båten vi har blitt bedt om å ta på redningsvester. Mamma Blix, meg, Pappa Wisborg, Sigurd og Margrete.


På Guimaras bodde vi på en avsidesliggende "beach resort". Avsidesliggende i den forstand at det var få andre i området, og vi kunne padle rundt i kajaker uten å se andre turister. Også avsidesliggende i den forstand at de gikk tom for mat av og til. Treet på bildet over er en mangrove, som det var mange av rundt resorten. De gror i saltvann.


Toril og Margrete på padletur




Vegard på stranden, Margrete i vannet



En liten fisk som prøver å skremme fotograf Vegard bort fra korallen den bor ved. "Se så stor jeg er med de store finnene mine!"


Himmel og hav i hverandre


Solnedgangstur i kajaker. Vi kastet anker utenfor en hule full av flaggermus, drakk medbragt øl og ventet på at flaggrene skulle finne det for godt å komme ut på myggjakt.


Solnedgang og flaggermus i kajakk. Blir det bedre?

Hengende kister og underjordiske elver

Vi har altsaa naa vaert i Sagada, som er nord paa den samme oya som Manila ligger paa. Paa grunn av teknologiens korte framskritt i denne delen av verden blir det ingen bilder i dag heller.

Naa er vi en halv time med jeepney og 4 grader varmere klima lenger nedover fjellsidene. I fem dager har vi trasket i furuskog som ligner paa norske skoger, reint bortsett fra kjempebregnene og bananpalmene som stikker opp her og der. Vi har sett paa ferskvannskrabber og risplantespisende snegler, og gaatt gjennom en et fjell via to huler. Vi har sett hodeskaller slengende inne i hulen, og snakka med en guide som ogsaa er risbonde.

Det spesielle med dette omraadet er at rismarkene er bygget i terrasser opp langs fjellsidene. Dette begynte de med for 2000 aar siden, og markene dyrkes paa samme maate i dag. Vi har sett gamle koner hvor ryggen gaar i en 90 graders vinkel ut fra hofta, paa grunn av mange aar i markene. Det er lite moderne dyrkingsmaater, risfroene saas for haand, og de smaa risplantene omplantes for haand, og alt hoestes for haand. Vi har sett noen vannboefler som brukes til aa vende jorda, og en gang en maskin som gjorde det samme. Ris skal staa i vann, og vannet ledes til markene via bambusroer og kanaler.

I dag har vi vaert paa et kjempefint museum som fortalte om de ulike stammenes historie. De har masse forskjellige skikker, saa klart, men var i tillegg hoedjegere. Det lever fremdeles hodejegere oppe i fjellene, og noen av de ulike stammene er i konstant krig med hverandre. Vi holder oss til de mer rolige omraadene. Men i alle byene rundt oss er det portforbud fra klokka 21 eller 22. Det skal visst nok vaere fra gammelt av da hodejegerne fremdeles jaget, og det var best aa holde seg inne etter moerkets frambrudd. For oss betyr det uendelig mange runder kortspill paa rommet. Derfor gleder vi oss til det blir familiefest i neste uke, for da kan vi spille baade poker og 500!

Nord-Luzon

Vi har ikke doedd enda. Bare kommet oss ut av Manila, blitt ferdig med mesteparten av jobben vi skulle gjoere, og funnet en liten by i fjellene. Vi er naa i Lagawe, som er 8 timer med buss + 1 time med jeepney fra Manila. Her bor vi hos en amerikansk Peace Core-dame, som er veldig amerikansk. Men det er greit. Rundt oss er det rismarker, rismarker, rismarker. Byen er liten og det er ingen turister her. Dermed er det ingen som skal ha oss til aa betale ekstra hvis vi skal ta tricyckle, eller vil selge oss klokker og belter paa gata. Men de har et nydelig lite marked med ferske groennsaker, levende hoens og toerka fisk.

I gaar gikk vi inn i jungelen til en grotte som gaar langt langt inn i fjellet. I dag har vi vaert i nabolandsbyen og gaatt paa en liten sti som leder deg forbi mange rismarker, over to bekker og veldig langt ned til en foss. Der kunne vi bade og sole oss. Det var helt fantastisk.

I morgen drar vi videre til en annen by som heter Sagada. Der er det grotter med flaggermus. Og i fjellsidene henger det kister. Det er tradisjon for aa henge opp de doede i fjellet her. Regionen er beroemt for det, og for rismarkene som er bygd i terasser.

Etter Sagada er planen aa se paa rismarker i Banaue og Bontoc, foer vi vender nesen mot Manila og moeter mamma, pappa, Sigurd, Margrete og Toril der den 22. februar. Jeg skulle legge inn bilder, men internetten er ikke akkurat den raskeste. Det kan vaere fordi alle skolebarna her paa internettkafeen sitter og spiller online-spill. Hvem vet.

Anna

Rosa kyllinger og pølsehunder

For noen dager siden var det kinesisk nyttår. I Manila er det en kinesisk koloni, som bor i den delen av byen som heter - tamdadam!- Chinatown. I tillegg til at det er ganske mange kinesere her, er kinesisk nyttår ganske populært blandt filippinerne, så det var ikke til å unngå å skjønne hvilken dag det var. Jeg tror grunnen til at kinesisk nyttår er populært, er at man kan smelle kinaputter og fyrverkeri. Både på vår nyttårsaften og den kinesiske versjonen var ikke fargene det viktigste da fyrverkeriet ble skutt opp i lufta. Det var lyden. Og noe kan de iallefall, det er å lage fyrverkeri med lyd i.

Uansett hvor vi gikk i gatene smalt det kinaputter rundt oss. En del unger syns det var skikkelig morsomt å skremme de langnesete turistene, og kastet kinaputter mellom beina på oss. I Chinatown var det mange opptog med drager, og gateboder som solgte månekaker. En annen spesialitet de hadde, var fargete hønse- og vaktelkyllinger. Levende kyllinger som var dyppet i rosa, rødt og grønt. De ble solgt på gata i små bur, eller løse. Vi prøvde å skjønne hva folk brukte kyllingene til, og selvfølgelig spiser de dem. Ungene får en liten rosa kylling som de kan kose med på veien hjem, før den havner i gryta etterpå.

Rosa kyllinger

Vaktel-valper

På torsdag var vi i den bydelen der de fleste kontorene til presidenten ligger. Det er selvfølgelig et rikt område. Vi skulle til National Comission on the Role of Filipino Women. Vi kom litt for tidlig, og gikk rundt i nabolaget. Bortsett fra en haug med sikkerhetsvakter så vi også en liten tjukk dachs.

Siden jeg ikke har bilde av den tjukke filippinske dachsen, legger jeg inn et bilde av en annen pølsehund.

Jeg tror ikke filippinerne spiser hundekyllinger, men man vet jo aldri.

For de som vil lære mer om filippinere og migrasjon, ligger det mer seriøse reisebrev på frontliner.no.

En vulkan i en sjø i en vulkan i en sjø

Mandag dro vi på ekspedisjon ut av Manila. Målet var en vulkan som ligger i en sjø, som ligger i en vulkan, som ligger i en sjø. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Den største sjøen heter Lake Taal, og ved siden av denne sjøen ligger byen Tagatay.

For å komme til Tagatay tok vi buss fra Manila i to timer. Fra Tagatay og ned til sjøen skulle vi ta jeepney, som er en slags lokal mini-buss, som går faste ruter. Men ingen ville fortelle oss hvor jeepneyen gikk fra, siden de ville at vi skulle ta tricyckle, sånn at de kunne tjene penger på oss. Derfor gikk vi tre kilometer til vi fant en jeepney, og filippinerne syns nok vi var ganske dumme som orket å gå i varmen. Men det var deilig å komme ut av eksoshullet, kjenne vind og se marker.

Dette er altså en ananas-mark, med bondens hus i enden. Ananas heter Pinay på tagalog (filipinsk), lærte vi på denne turen. Vi møtte nemlig en smilende ananasbonde på toppen av en lastebil full av nyhøsta ananaser.

For å komme over til vulkanen måtte vi ta båt. Da vi kom ut til vulkanøya måtte vi betale turistavgift til myndighetene, og det syns vi var bra. De ville også gjerne selge oss en ridetur til toppen, men det var ikke særlig langt, så som gode nordmenn gikk vi opp. Det gjorde ikke de tjukke amerikanerne og japanerne.

Så gikk vi opp en støvete sti full av ponni-bæsj. Vi ble hele tiden overhalt (forbikjørt, overhalt er et herlig fornorsket dansk ord som vi bruker i min familie. Samme med karklut) av andre turister på ponnier, som virvlet opp masse støv og bæsj.

På toppen kunne vi se ned i krateret, som var fullt av vann og en ganske så aktiv vulkan.

Det luktet svovel.

Skitne bein og vulkan.

Sjøen i sjøen


Vegard på toppen av vulkanen


En ponni.

Vi glemte selvfølgelig å smøre oss ordentlig med solkrem, og jeg har nå en ganske solbrent rygg. Men det er tross alt bedre enn snestorm :)

...

Kwek kwek

Ok da, jeg var kanskje noe irritert på Manila da jeg skrev forrige innlegg. Filippinere generelt er veldig hyggelige mennesker. Som oftest smiler de. I dag har vi vært på et møte der USA, Japan og EU ble kalt for imperialister og kapitalister, og da blir man jo alltid litt gladere.

Kwek kwek er en spesialitet her. Det er en matrett. Klarer du å gjette hva det er? Det er and ja, kvakk kvakk som de sier. Men det er ikke hvilken som helst and. Det er daggamle andunger som er fritert hele, og så spiser du hele skrotten med hud og hår og nebb. Mmmm

Eller er vegetarisk mat omtrent ikke tilstedeværende i dette landet. Hvis jeg spør om det er kjøtt i noe, så sier de begeistret at ja, det er det! Å ikke spise kjøtt er helt ulogisk. Og med melk er de enda verre. I butikkene har de egne vegger med melkepulver og melk på flaske, boks og kartong. Folk tror (reklamen sier) at melk er sunt. Veldig få ammer. Ungene får pree-school milk istedet. De voksne drikker adult-milk. Det finnes til og med melk som du visst nok skal bli tynnere av. At jeg ikke tåler melk tror de ikke helt på.

Manila er et hull fullt av eksos

Etter fem dager i sentrum av Manila føler jeg definitivt at jeg kan si noe om denne byen. Førsteinntrykket er kanskje greit, utsikten fra takterassen på guesthouset der vi bor er fin, og vi sitter her og drikker morgenkaffe hver dag. Vi har et knøttlite rom som vi skal bo på i fire uker, men det er felles kjøkken her og de som eier stedet er greie.


Vi har vært litt rundt og sett, her er fra gamlebyen Intramuros der vi møtte verdens tøffeste gutter som insisterte på å bli tatt bilde av. Jeg var litt redd for at de ellers ville knuse kameraet mitt eller stjele pengene mine, men de ville bare late som de var gangstere fra en musikkvideo på MTV.


Vel. Det er noen fine grønne områder i Manila, men det aller meste av byen er enten slum eller skyskrapere. Og søpla flyter over alt. Ordet skyskraper får en helt ny mening i denne byen...


Og bortsett fra skyskrapere, så har de biler og store veier. Dette er en 8-felts rundkjøring som går rundt en stor park i Quezon City, som ligger rett ved siden av Manila (og er en slags forstad til selve hovedstaden). For å komme inn i den relativt fine parken i midten kan man enten gå over en gangbru, eller en undergang i andre enden av parken. Det er selvfølgelig også fotgjengerfelt over alle de 8 feltene i rundkjøringa, men siden ingen har respekt for fotgjengere er det ingen som går over de.


Det virker som om politikerne i dette landet ikke evner å gjøre noe annet enn å henge opp plakater med seg selv. På disse plakatene forteller de om alle de gode tingene de har gjort (liksom), og på den måten sørger de for å bli valgt igjen og igjen. Det er jo en ting. En annen ting i dette landet er navnene folk har. Jeg har møtt Baby, Ever og Noi-Noi. Det er for så vidt greie navn, men hva som får en politiker til å holde på navnet "Peevee" eller "Bingbong" (som på bildet her), det forstår jeg ikke.


Dessuten er de sykt kjøpesenterfokusert. Det er et kjempestort kjøpesenter på hvert hjørne, og de lokale butikkene (der du kan få andre ting enn sukkertøy) er vanskelige å oppdrive. Men det er kanskje fordi vi bor i backpackerbydelen. Likevel skal det nevnes at det på hver metrostasjon fortelles hvilke kjøpesenter man kommer til hvis mang går av der.


Enda mer biler og hus. I dag gikk vi i en time langs en 6-felts vei, og det føles som om jeg har halve byens eksos i lungene.


Men det er selvfølgelig også fine ting i denne byen. Alle politistasjonene foreksempel. Det heter Pulis. Hi hi.

KOKOSNØTTER


Kokosnøtter er viktige for Filippinene, og de har en egen kokosnøttautoritet.

Den forrige presidenten bygde også et eget kokosnøttpalass på 70 dager. Det var i anledning Pavens besøk i landet. Men da paven hørte om kokosnøttpalasset sa han at han syntes pengene skulle vært brukt på noe annet, og kom ikke likevel. Presidenten satt med skjegget i postkassa, og nå er palasset åpent for turister. Vi var der. Det kosta 15 kr per person, og det var ikke så veldig imponerende. Manila er ikke så imponerende. Det er tydelig at Lonely Planet-forfatterne virkelig har strevd med å skrive ti sider om Manila.


En annen attraksjon er CCP (som ikke må forveksles med CPP, Communist Party of the Philippines). CCP står for Cultural Center of the Philippines. Om kvelden tennes stjernene på bygget med blått lys. Det er ganske pent.

BOKBUTIKKEN TIL IBON


IBON Databank er de som hjelper oss med å finne fram til organisasjoner å prate med her i Manila. De har en fantastisk bokbutikk, der vi har gått bananas og brukt halve reisebudsjettet. I tillegg til en hel del bøker om filippinsk kultur og politikk, hadde de også Hans Husum, Mads Gilbert, Erik Fosse og min pappa Torben Wisborg sine håndbøker for barfotsleger.


Og - de hadde en versjon av Berit Ås sine hersketeknikker! Gitt ut av en filippinsk kvinneorganisasjon. Verden er ganske liten.

FOR IKKE Å GLEMME BIOLOGIEN


Jeg fant en larve i auberginen. Jeg spiste den ikke (larven altså). Yummy!