Strandlivets gleder

En ukes tid på dedikerte "beach resorter" med større vegetarisk meny enn bare chop suey har gjort underverker for kropp og sjel. Vi har blitt skikkelige strandbomser, og hopper fra strand til strand. Det er ikke det verste livet man kan ha, vil jeg si.

Fra Ilo-Ilo dro vi til naboøya Negros, og til en øde strand som kalles Sugar Beach. Etter et par dager med bading, snorkling og kajakpadling (og ikke minst jeg som vinner i kortspillet 500 hver kveld) dro vi videre til Zamboangita, som ligger helt nede på sørspissen av Negros, rett i nærheten av verdenskjente Apo Island. Apo er kjent for nydelige koraller og massevis av fisk. Stedet vi bodde på hadde en egen vegetarmeny(!) og rimelig dykking. Vegard lurte meg ut i vannet for første gang etter dykkekurset jeg tok for 3 år siden, og det var helt fantastisk. På husrevet, som lå i "bakhagen" til resorten så vi klovnefisker i anemoner, en sjøslange, lilla og oransje polypper, krepsdyr og selvfølgelig ca en million forskjellige fisk, i tillegg til koraller i alle tenkelige fasonger og farger. Så vi avtalte å komme tilbake etter et par dager på Siquijor for å dykke på selveste Apo Island.

En veldig glad dykker etter første dykk!

Akkurat nå er vi på Siquijor, en liten øy mellom Negros og Cebu. Øya har 65000 innbyggere, men er så liten at ringveien rundt kysten bare er 72 km. Perfekt for å suse rundt på moped i løpet av en dag. Vi har sett nydelige sommerfugler i en sommerfugloppdrettstasjon (som tar vare på de lokale artene, får de til å formere seg og slipper de ut i naturen igjen), og ikke minst bor vi på rom med verdens største edderkopp (seriøst verdens største, den måler 15 cm fra ende til annen) og en sint liten skorpionlignende sak. Det kan selvfølgelig være et slags klypedyr, men da vegard prøvde å skremme det litt for at det skulle fjerne seg fra doen gikk den til angrep med hale og klør. Den er nå i trygg forvaring under en kopp, og der har den bare å bli til vi drar herfra i morgen.

Sommerfugler

Mopedtur. Jeg tok meg av kjøringa, Vegard fikk lov til å ta bilder. Og ja - vi ble solbrente!

Jungellivets gleder.

Turen nordover fikk en brå stopp etter bare en dag i naturen. Vi besøkte en 'eco-turist' park med kultiverte mangrove trær, og vips så ble Anna syk. Parken var infisert med en parasitt, så jeg spekulerte i at Anna egentlig var et mangrove-tre (mini-Ent) som ikke kunne forsvare seg mot denne nye parasitten. Sykdommen utartet seg etterhvert som en morgensyke....

Oh-oh.

Vi dro så tilbake til IloIlo etter fire dager med spying og kvalme, og tanker svevde av en eller annen grunn rundt dokumentarene vi har sett om gata-abort i dette abort-fientlige landet.

I Iloilo dro vi på sykehus etter nok et par dager med kvalme. Her møtte vi heldigvis Dr. Superficial, D. som kunne fortelle oss at "skadene" fra sykdommen nok bare var overfladiske... Ahem.

Etter mye diskusjon og mange tester viste det seg nemlig å være resultatet av en urinveisinfeksjon som Anna hadde startet egenmedisinering for før vi dro fra Iloilo, og kvalmen var derfor heldivis ikke et resultate av amøber eller andre blindpassasjerer. Anna har nå kommet seg på bena etter medisinering hun ikke blir kvalmen av samt, hvis jeg må si det selv, service av fem-stjernes klasse fra en flink kjærest...

Så nå har vi bestemt oss for å droppe nasjonalparkene i nord og stikke sørover mot andre nasjonalparker.

Men selv om vår ene halvdel overlevde en nær-døden episode av jeg-orker-ikke-spise-noe-som-helst-hvis-ikke-du-gjør-alt-du-kan-for-å-friste-appetitten-min, så er vi ikke 100% glade over at vi skal reise til Negros Occidental.

Hvorfor? Jo, når vi dro nordover leste jeg nemlig i avisen at myndighetene sendte 500 nye soldater som forsterkninger til La Carlota City. Det er en by på vår planlagte reiserute. Myndigheten føler altså at de har en økende plage i området nord for hvor vi skal. Grunnen er en økningen i en såkalt "insurgency", som jo selvsagt er ingenting annet enn den folkelige motstanden rundt sukkerplantasjene...

Man blir derfor igjen gjort oppmerksom på problemene i dette landet, og betenksom på sin egen plass i det hele. Mens vi popper videre sørover mot dykkeparadis og unike naturopplevelser, så sloss folket i nord, bare noen hundre kilometer fra oss, for basale rettigheter, som å eie jorden de arbeider på. Sukkerindustrien er enkel, men stor i Filippinene, og eies for det meste av et fåtalls rike familier, eller utenlandske selskaper. Disse plantasjene tar opp enorme jordarealer, og hudrevis av Filippinere sloss i retten (som er gjennomsyret korrupt) for å få tilbake retten til sitt eget land.

Men nok om det. Nå drar vi for å se mer på den fantastiske naturen her, mens vi unngår de lokales problemer så mye vi klarer.

Les ellers mer om korrupsjonen i reiebrevet vårt fra 8. mars på frontlinjer.no.

Reiserute i Visayas

Disse strekene er altså ca den reiseruten vi har lagt opp til.Først følger vi den lilla streken opp til Mt. Guiting-Guiting, en nasjonalpark på en øy som er Filippinenes svar på Galapagos. Her er det mange endemiske arter, og fin natur. Deretter følger vi den blå streken tilbake til Ilo-Ilo, og ser på den fine naturen fra bussvinduet. I Ilo-Ilo skal vi se på et tang-og-tare researchsenter, drevet av University of the Philippines. De kultiverer tang for salg. Nam nam.

Deretter den røde streken fra Ilo-Ilo og langs kysten på øya Negros, her blir det strandløveliv. Litt nord for Dumaguete skal vi se om vi ser delfiner, hvaler og spekkhoggere i stredet mellom Negros og Cebu. Litt sør for Dumaguete er noen av Filippinenes fineste korallrev å snorkle på.

Fra Negros tar vi den grønne reiseruten til Bohol, der vi titter på en liten primat (ape) som kalles for en tarsier. Den ligner på våre forfedre for mange millioner år siden. Endestoppet for denne runden er Cebu, derfra skal vi fly til Palawan. På Palawan, som er en lang øy med masse fine strender og dykkesteder skal vi møte Ole fra Oslo. Han henger seg med oss den siste måneden av ferien vår, og det gleder vi oss veldig til. Vi får se om Ole overlever trepersonsrom med oss i 30 dager... :)

(På vei til Mt. Guiting-Guiting er planen å stoppe i en nasjonalpark som visst nok skal ha mange huler og mange sjeldne fugler, og å stoppe på et mangrove-researchsenter. Disse tre-fire ukene blir liksom biologi-nerdinga, så slipper Ole unna det når vi møter han på Palawan)


View Larger Map

Guimaras, paradis

Å være på Filippinene er, etter vi kom oss ut av Manila, å finne paradis-plasser igjen og igjen. Jeg elsket risterassene i fjellene og å gå tur i nåletre+ bananpalmeskog. Nå har vi kommet oss til stranda, og det er helt fantastisk - igjen.

Med familien Blix/Wisborg og innslag av familien Jacobsen/Munthe har vi vært 10 dager på øyene Panay og Guimaras.


På vei fra den ene øya til den andre med båt. Den første båten vi har blitt bedt om å ta på redningsvester. Mamma Blix, meg, Pappa Wisborg, Sigurd og Margrete.


På Guimaras bodde vi på en avsidesliggende "beach resort". Avsidesliggende i den forstand at det var få andre i området, og vi kunne padle rundt i kajaker uten å se andre turister. Også avsidesliggende i den forstand at de gikk tom for mat av og til. Treet på bildet over er en mangrove, som det var mange av rundt resorten. De gror i saltvann.


Toril og Margrete på padletur




Vegard på stranden, Margrete i vannet



En liten fisk som prøver å skremme fotograf Vegard bort fra korallen den bor ved. "Se så stor jeg er med de store finnene mine!"


Himmel og hav i hverandre


Solnedgangstur i kajaker. Vi kastet anker utenfor en hule full av flaggermus, drakk medbragt øl og ventet på at flaggrene skulle finne det for godt å komme ut på myggjakt.


Solnedgang og flaggermus i kajakk. Blir det bedre?