O store Manila.

Vi er fortsatt grepet av jet-lag og må ta lange turer midt på natten for å få sove. Men på dagen har vi kommet oss over fra Zombie-stadiet, der hjernen kjennes som en stor bomullsdott og vi går med armene hevet fremover, til Vampyr-stadiet, der lyset svir i øynene, hjernen skriker etter mat, og vi føler oss truet av dagen og lengter etter de svale kveldene...

Forhåpentligvis er vi snart tilbake til menneske-stadiet igjen.

Ellers, etter att Anna har fått sjokk-innledning i gammel norsk kristenmisjons-julehygge (sjokk-innledning er det eneste som nytter med slike kommunisthedninger som henne), har vi kunnet orientere oss litt i området her. Manila er en typisk u-landsstor-by, med et ganske lite flashy sentrum, og et enormt nettverk av lav bebyggelse rundt, der nybygg og shantyhouses går om hverandre. Her på Ma-ma's er vi akkurat i utkanten av byen, der sement-veiene slutter, og grusveiene og rismarkene tar over. Under ser dere utsikten fra kjøkkenet:


Bebyggelsen her ute er noe sparsommelig og til tider primitiv, men huset vi bor i skiller seg selvsagt markant ut, i ekte koloni-stil:



Til tross for denne sparsommelige bebyggelsen er Internett alltid tilgjengelig gjennom wifi-master her og der. Manila er flatt som en kake, så trådløs kommunikasjon er enkelt å vedlikeholde, og Mamma har skaffet seg fastlinje. Dette gjør at jeg kan (og må) jobbe. Så, nok unnasluntring med blogging, back to work it is. Mer senere.