Jungellivets gleder.

Turen nordover fikk en brå stopp etter bare en dag i naturen. Vi besøkte en 'eco-turist' park med kultiverte mangrove trær, og vips så ble Anna syk. Parken var infisert med en parasitt, så jeg spekulerte i at Anna egentlig var et mangrove-tre (mini-Ent) som ikke kunne forsvare seg mot denne nye parasitten. Sykdommen utartet seg etterhvert som en morgensyke....

Oh-oh.

Vi dro så tilbake til IloIlo etter fire dager med spying og kvalme, og tanker svevde av en eller annen grunn rundt dokumentarene vi har sett om gata-abort i dette abort-fientlige landet.

I Iloilo dro vi på sykehus etter nok et par dager med kvalme. Her møtte vi heldigvis Dr. Superficial, D. som kunne fortelle oss at "skadene" fra sykdommen nok bare var overfladiske... Ahem.

Etter mye diskusjon og mange tester viste det seg nemlig å være resultatet av en urinveisinfeksjon som Anna hadde startet egenmedisinering for før vi dro fra Iloilo, og kvalmen var derfor heldivis ikke et resultate av amøber eller andre blindpassasjerer. Anna har nå kommet seg på bena etter medisinering hun ikke blir kvalmen av samt, hvis jeg må si det selv, service av fem-stjernes klasse fra en flink kjærest...

Så nå har vi bestemt oss for å droppe nasjonalparkene i nord og stikke sørover mot andre nasjonalparker.

Men selv om vår ene halvdel overlevde en nær-døden episode av jeg-orker-ikke-spise-noe-som-helst-hvis-ikke-du-gjør-alt-du-kan-for-å-friste-appetitten-min, så er vi ikke 100% glade over at vi skal reise til Negros Occidental.

Hvorfor? Jo, når vi dro nordover leste jeg nemlig i avisen at myndighetene sendte 500 nye soldater som forsterkninger til La Carlota City. Det er en by på vår planlagte reiserute. Myndigheten føler altså at de har en økende plage i området nord for hvor vi skal. Grunnen er en økningen i en såkalt "insurgency", som jo selvsagt er ingenting annet enn den folkelige motstanden rundt sukkerplantasjene...

Man blir derfor igjen gjort oppmerksom på problemene i dette landet, og betenksom på sin egen plass i det hele. Mens vi popper videre sørover mot dykkeparadis og unike naturopplevelser, så sloss folket i nord, bare noen hundre kilometer fra oss, for basale rettigheter, som å eie jorden de arbeider på. Sukkerindustrien er enkel, men stor i Filippinene, og eies for det meste av et fåtalls rike familier, eller utenlandske selskaper. Disse plantasjene tar opp enorme jordarealer, og hudrevis av Filippinere sloss i retten (som er gjennomsyret korrupt) for å få tilbake retten til sitt eget land.

Men nok om det. Nå drar vi for å se mer på den fantastiske naturen her, mens vi unngår de lokales problemer så mye vi klarer.

Les ellers mer om korrupsjonen i reiebrevet vårt fra 8. mars på frontlinjer.no.